Debatt: Bak heltebildet
Lance Armstrong
16 år etter at han ble verdensmester kom Lance Armstrong tilbake til Oslo. Som en helt. Han ble hyllet overalt, også i norsk presse, som kjøpte alt han sa.
Hvorfor gjør han alt dette? Ingen i Norge lurte på det sist uke. For meg har medieoppmerksomheten rundt Armstrong manglet objektivitet og avstand. Siden begynnelsen av Tour de France i juli har jeg ikke sett på ham som en syklist, men som en kommende amerikansk politiker. Dette gikk mer og mer opp for meg, bare ved å se på hvordan han oppførte seg, både på og særlig utenfor sykkelen. Den arrogante lederen som styrte alt i feltet fra 1999 til 2005, som hensynsløst overkjørte alle som sto i hans vei – ryttere, journalister og medarbeidere, var borte. I stedet fikk vi se en omgjengelig og ydmyk gammel rytter som kom tilbake bare for å bekjempe en meget stor og vanskelig sak: Kreft. For en forandring! Unnskyld, for en praktfull kommunikasjonsstrategi!
Jeg var på Oslo Folketeater sist torsdag. Armstrong holdt sitt foredrag om hvordan han overlevde en alvorlig kreftsykdom. Et veldig godt kommunikasjonsshow. Han er veldig flink på det. I sin 38 minutters tale, som publikum hadde betalt 2500 Kr for, sa han ikke et ord om hvordan hans stiftelse Livestrong egentlig fungerer og hva de bruker pengene til. Som om kreftsaken ikke var så alvorlig som han sier den er, sammenlignet med hans egen historie.
Ikke misforstå meg. Det han gjør med Livestrong er kjempebra. Og jeg beundrer hvordan han vant over kreftsykdommen, han er et forbilde for alle som er rammet av den. Det jeg sier, er at han sannsynligvis bruker sitt arbeid med kreftsaken til å forbedre sitt image og bygge opp noe mer, nemlig sin politiske karriere. Jeg er overbevist om at forklaringen for sykkelcomebacket ligger der. Han har absolutt lov til det. Men folk har også rett til å vite om det finnes noe annet bakom bildet han selger av helten som bekjemper kreft verden rundt. For noen uker siden forklarte den franske avisen Le Monde at han tenker seg å stille til valg som texasguvernør.
Jeg spurte faktisk Armstrong om det etter foredraget. «Ingen plan for øyeblikket». Slik kan jeg oppsummere hans svar som var alt annet enn et klart nei. Og virker det i Texas, kan det godt virke nasjonalt også. Han har jo alt som skal til for å stille som kandidat til et amerikansk presidentvalg: rik, kjempepopulær, med en uslåelig historie bak seg, akkurat slik amerikanerne elsker. Snakker vi om 10 eller 20 år?
Armstrongs markedsføringskampanje har så langt virket meget, meget bra. Takket være føyelige publikum og medier -ikke bare i Norge- som allerede har glemt en del ting om gutten fra Texas. Og der ligger problemet. For vi snakker om en mann som har lurt oss minst en gang. Det har ikke bare vært mistanke om at han ikke var en ren utøver. 23 august 2005 kom det fakta og beviser. Sportsavisen L’Equipe avslørte at Armstrong brukte EPO når han vant sin første Tour de France i 1999. De seks frosne urinprøvene fra 1999 som ble analysert på nytt i 2005, med godkjente metoder som ikke eksisterte i 1999, var positive. Alt L’Equipe gjorde var å samle inn og sammenstille eksisterende offisielle dokumenter. Udiskutabelt.
Hvordan reagerte Armstrong på dette? Saksøkte han L’Equipe, slik han hadde gjort med noen dopinganklager før? Nei da. Forklarte han seg? Aldri et ord. Det han sa var bare at franskmenn aldri hadde likt ham og gjorde alt de kunne for å ødelegge for ham. Stakkars. Men utrolig nok virket «argumentet», med god hjelp av hans mange godt plasserte venner som støttet ham mot vitenskapelige beviser. Noe av det merkeligste jeg har sett. Avsløringene var selvsagt ikke nok til å få ham utestengt siden testene ble gjort på B-urinprøvene. A-prøvene var borte, juridisk sett manglet det noe. Men det var mer enn nok til å slakte hans troverdighet for godt. «Det som ikke ødelegger meg gjør meg sterkere», har Nietzsche varslet. Det er akkurat det som skjedde. Likevel klarer jeg ikke å forstå hvordan Aftenposten kan skrive sist tirsdag at Armstrong har vært en ren rytter, med alt det vi vet. Dette kaller jeg ikke naivitet. Men blindhet.
Gregory Tervel er fransk frilansjournalist, korrespondent i Norge for franske medier, bl.a. Radio France og L’Equipe.