Pressedekningen av Air France-ulykken anklages for å være spekulativ og skremmende for barn. Helt vanlig journalistikk, sier VG.
Da Air France flight 447 gikk ned for knapt to uker siden, ble det en nyhetssak verden over. Tre voksne norske statsborgere, samt et barn med både norsk og britisk statsborgerskap befant seg ombord på det forulykkede flyet. Leserombud i Bergens Tidende, Terje Angelshaug, er kritisk til den norske dekningen av ulykken, og spesielt til fokuset på de omkomne og deres etterlatte.
– Noe av pressedekningen har vært nedslående og støtende. Jeg spør meg hvilke vurderinger redaksjonene foretar når de i etterkant av ulykker konkurrerer om å bringe mest mulig hjerteskjærende historier om de omkomne og deres familier, sier Angelshaug.
Også barnepsykolog Magne Raundalen mener avisene bør være varsomme med hvordan de dekker ulykker.
– Alle avisene har en barneside, og det er forsiden. De hundre tusen barna som ser disse forsidene, må gjøre av dette et eller annet sted. Som regel kommer det i urosenteret i hjernen, og da skremmer avisene barna. Og avisene har ingen fullmakt til å skremme ungene våre, sier Raundalen til Ny Tid.
Raundalen har tidligere vært svært kritisk til hvordan norske aviser dekker drap og andre familietragedier.
– La meg ha sagt det at aviser er for voksne. På avisens salgsplakat ut mot barna er det derimot ikke helt fritt fram. De kan ikke ha bilde av barn når det har hendt forferdelige ting, og de kan ikke bruke ordene «mamma» og «pappa». Dette gjelder først og fremst drap. Nå sidestiller jeg ikke en flyulykke med situasjoner hvor barn blir drept, men også her må man vurdere forsiden, sier Raundalen.
Leserombud Angelshaug stiller også spørsmål ved om dekningens omfang kan forsvares med offentlighetens interesse.
– Det har åpenbart offentlig interesse å få vite hvem som er forulykket. Mange vil være redde for at noen av deres egne var ombord i flyet. I Bergen omkom en bedriftseier og sønnen hans. Da er det rimelig at pressen interesserer seg for hva som vil skje med bedriften. Men de aller fleste er i dette tilfellet, og i de fleste ulykker, personer som har levd utenfor medienes interessefelt inntil de ble ofre for en ulykke. Det oppstår en konkurranse om hvem som kan finne de «beste historiene» med omkomne og deres familier i hovedrollen, sier Angelshaug.
Angelshaug er spesielt kritisk til en sak i VG torsdag 4. juni, hvor avisen hadde et to siders oppslag om den norsk-britiske gutten som var med flyet, med flere private bilder. Saken var også presentert på forsiden hvor man kunne lese om guttens «EVENTYRLIGE LIV».
– Når jeg har sett side opp og ned med bilder av denne glade gutten, akkompagnert av ordrik hyllest, er jeg ikke blitt imponert over godt journalistisk arbeid. Jeg har følt ubehag. For meg var denne utbrettjournalistikken støtende. Når VG bruker to billedrike sider under tittelen «Supergutten», opplever jeg det som spekulativ utnyttelse av en tragedie alle med barn ber om å bli spart for, sier Angelshaug.
Nyhetsredaktør i VG, Helje Solberg avviser kritikken av avisens dekning.
– Det er helt vanlig at mediene skriver om ofrene i forbindelse med større ulykker. VG har i denne spesielle saken, med medvirkning fra guttens nære familie og rektoren ved skolen han gikk på, skrevet en historie om en sympatisk, skoleflink og sporty gutt som har levd et ganske uvanlig liv i land over hele verden. Jeg forstår ikke at dette er spekulativt eller at denne omtalen er egnet til å skremme. Det jeg derimot har forståelse for er at slike tragedier er skremmende for både barn og voksne.
Det betyr likevel ikke at VG vil slutte å skrive om denne typen hendelser, understreker nyhetsredaktøren.
– Generelt kan jeg si at VGs journalistikk i forbindelse med alvorlige og dramatiske hendelser som involverer ofre og pårørende, skal bygge på tillitskapende arbeid preget av omtanke for de berørte. Det har vi også vært opptatt av i dekningen av denne ulykken.