Skandalenes markedsplass

Olav Bergo, 11.05.2009 10:04
Disse konklusjonene tror jeg bygger utelukkende på en vurdering av hvordan Oslo-mediene reagerer i slike saker. I de nevnte sakene ble nyhetene og debattene om dem behandlet helt annerledes i mediene utenfor Oslo. Såvidt jeg vet er dette bare dokumentert av medieforskere i ett tilfelle (Terje Røed-Larsens korte karriere som statsråd). Da fant forskerne en markant forskjell mellom bergensavisenes og osloavisenes dekning av saken. Det ville selvsagt være fint om vi kunne forklare forskjellen med større profesjonalitet i bergensmediene. Men jeg tror det først og fremst skyldes litt større avstand til de begivenhetenes dynamikk som ofte preger slike saker.

Sigurd Allern, 11.05.2009 21:05
De konklusjonene som refereres her er noen få punkter fra et intervju i Klassekampen, dvs. at alle nyanser blir borte. Det finnes i enkelte skandaliseringsprosesser (blant dem Yssen/Valla-saken) viktige ulikheter mht reaksjonelle profil og prioritering mellom en del av avisene (ti er undersøkt, tre av dem utenfor Oslo). En mediedekningen likevel oppleves som en flokkjakt, skyldes at de markedsledende avisene - samt NRK og TV2 - i stor grad operererer med samme kilder og de samme tolknigsrammer. Som forfattere pleier å si: les boka, ikke bare avisingressene.

Terje Angelshaug, 12.05.2009 11:31
Bergo og Allern har selvsagt helt rett i at dekningen av "skandalesaker" kan variere sterkt fra de største Oslo-redaksjonene og til pressen utenfor hovedstaden, men noen trekk opplever jeg som ganske allmenne når det gjelder såkalt "sensasjonsjournalistikk". Redaksjonen danner seg et bilde av hva som er "sannheten" og kjører saken ut fra denne hypotesen. De bygger gjerne hovedsaken på kilder som bekrefter mediets valg av vinkel og nedprioriterer eller utelater kilder med alternative syn på saken. Dette var bl.a. svært tydelig i Valla-saken. VG jobbet med saken i halvannet år, sier de, mens LO fikk få timer på å reagere. Kilder som var kritiske til Valla, fikk bred plass, mens de som var positive enten ikke kom til orde eller ble nedprioritert. Når skjebnen til en offentlig lederskikkelse er "kommet i spill" , senkes nyhetsterskelen dramatisk. Knapt noen sak er for liten dersom den kan bygge opp under det bildet som mediene forsøker å skape. Andre sider ved personen som er under ild, og som kunne gi et mer balansert og rettferdig bilde av vedkommende, blir gjerne definert som irrelevante for saken. Selv den beste blant oss kan bli offer for karakterdrap i pressen dersom man forstørrer vedkommendes feil og svake sider ut over alle proporsjoner. Striden mellom Aker og regjeringen har også aktualisert problemstillingen om kvinnelige ledere er mer utsatt for personlige angrep enn menn. Jeg vet ikke nok om dette, men det er vel ingen som kan ha unnlatt å se at Sylvia Brustad har fått angrep fra Kjell Inge Røkke og Lars Sponheim som en mann neppe ville fått. Når landets fremste næringslivsleder og den parlamentariske lederen for landets eldste parti tillater seg å operere på det nivået de her har gjort, er det kanskje ikke så rart at heller ikke pressen alltid holder mål.

Sigurd Allern, 12.05.2009 15:33
De problemstillingene Angelshaug tar opp står sentralt i antologien "Skandalenes markedsplass. Politikk, moral og mediedrev". Et sentralt punkt er jo at politiske (og andre) skandaler ikke bare er noe medier rapporterer om, og som eksisterer helt uavhengig av journalistikken. Til substantivet skandale hører også et verb: å skandalisere. I mediedrev er det mange aktører som gir sitt bidrag - og enda flere som melder seg på når skandalen først er lansert. I Sverige ble den kvinnelige LO-lederen, Wanja Lundby-Wedin, nylig utsatt for en flom av kritikk fordi hun (og resten av styret i et forsikringsselskap LO og arbeidsgiverne eier sammen) hadde godtatt en 'skandaløst velvillig' pensjonsavtale for en av direktørene. Kritikken var berettighet, ble ble blåst opp og raskt forvandlet til et mediedrama der LO-lederen ble forvandlet til en samlet offentlig syndebukk for finanskrisen, gjerrige direktører og sosialdemokratisk pampevelde på en og samme tid. Det var såvidt LO klarte å stå mot hysteriske kav om hennes umiddelbare avgang. Selvsagt rammer liknnde prosesser også mannlige ledere. Men det er ingen tvil om at det til ledende kvinner stilles særskilte krav, og at veien til demonisering og "riksheks"-status er kort.