Et demokratisk problem?
Er det et tap for demokratiet når papiraviser forsvinner?
Det er allment kjent at papiravisene verden over, med visse unntak, er inne i tunge tider. Store og tradisjonsrike aviser som Le Monde i Frankrike og The New York Times i USA opplever fallende opplag og økonomiske problemer, og flere av de store norske avisene har tapt opplag i flere år. Av de ti største avisene var det kun Dagens Næringsliv som opplevde vekst i 2008. Norges største avis, VG, har hatt fallende opplag hvert år siden 2003.
Mens de økonomiske problemene er åpenbare mener enkelte at papiravisenes problemer er i ferd med å bli et demokratisk problem. Avisdød og redaksjonelle kutt gir færre uavhengige stemmer, en mer ensrettet og billig journalistikk, og færre gravende journalister, fryktes det. Dermed blir samfunnets vaktbikkje mindre våken.
«Demokratiet er avhengig av troverdige, uavhengige og nøyaktige nyhetsformidlere, og for å få til det må man ha folk og ressurser til å produsere det. Vi mener EU må beskytte og oppmuntre journalistikken, ikke ignorere problemet», skriver president Arne Koenig i Den europeiske journalistforeningen i et brev til fraksjonslederne i Europaparlamentet. Han ber EU iverksette tiltak for å beskytte avisbransjen i unionen, skriver VG.
En rekke politikere i Brüssel skal ha reagert positivt på utstpillet, mens andre er kritiske til å verne en konkret bransje.
«Det bør være helt uaktuelt for EU å komme med noen nødhjelp til europeisk presse. De har det komfortabelt nok», sier parlamentariker Thomas Wise.
Samfunnsoppdrag
I Norge og en rekke andre land har tradisjonsrike aviser gått inn, mens andre, som den 146 år gamle Seattle Post-Intelligencer og 101-åringen Christian Science Monitor i USA har valgt å kun publisere på nettet, sistnevnte supplert med et helgemagasin på papir.
Kommunikasjonsrådgiver og tidligere journalist Jarle Aabø mener formen på avisen er mindre viktig enn innholdet, og at også nettaviser kan fungere som vaktbikkjer.
– Det som er avgjørende er at pressen fungerer i tråd med sitt samfunnsoppdrag. Hvilken kanal pressen velger, det være seg tv, radio, papir eller nett er av underordnet betydning. Like fullt synes jeg at nettavisene skal fortsette å styrke nettavisjournalistens status og som avis- og nettleser synes jeg kvaliteten på nettjournalistikken har økt betraktelig det siste halvannet året. Fortsatt har pressen en stykke å gå når det gjelder å tiltrekke seg de beste pennene til nettavisene, sier han til Ny Tid.
Enkelte politikere i utlandet forsøker å styre papiravisene ut av krisen: I Frankrike har president Nicolas Sarkozy foreslått å gi alle landets 18-åringer et gratisabonnement på en fransk avis for å støtte avisene og gi ungdommene, som gjerne henter sine nyheter fra nettet, vanen med å lese nyheter på papir. I USA skal Senatet neste uke avholde høringer om avisenes framtid.
Utviklingsprogrammer og stipender
– Bør staten støtte, subsidiere eller på andre måter gripe inn for å unngå avisnedleggelser?
– Selv om dette er et politisk spørsmål, så er det liten tvil om at mangfold sikrer en høyre kvalitet på det norske demokratiet. Pressen er som kjent kanskje den viktigste bæreren av demokratiet, og uten den hadde for eksempel saken om Kjell Inge Røkke samrøre med Arbeiderpartiet aldri blitt drøftet i det offentlige rom. Dette overført til lokale forhold betyr at en by med to lokalaviser har et «bedre demokrati» enn i byer der det politiske flertalls holdninger sammenfaller med den ene lokale avis, sier Aabø.
I et leserinnlegg i Aftenposten denne uken foreslår Terje Osmundsen (gift med Manuela Ramin-Osmundsen, som gikk av som statsråd etter et voldsomt mediepress), at pressens rolle som en forsvarer av demokratiet ikke stemmer overens med tendensen til «krisemaksimering rundt små feil og bagateller». Han foreslår at pressens gravende rolle og evne til å avdekke samfunnsviktige saker ivaretas gjennom at det gis pressestøtte direkte til journalister, ikke til eierne, i form av utdannings- og research-stipend.
– Jeg er motstander av at staten lager spesielle ordninger for papiravisene akkurat nå, særlig fordi avisene allerede har gunstige støtteordninger gjennom momsfritak og pressestøtte. Men det gir grunn til bekymring dersom norske aviser forsvinner, ikke minst lokale aviser som ofte bidrar til lokalpolitisk engasjement og forbedrer folkestyret, sier Høyres Torbjørn Røe Isaksen.
Leserombud i Bergens Tidende, Terje Angelshaug, har ikke et klart svar på hva staten eventuelt bør gjøre for å opprettholde avismangfoldet.
– Hva som i denne situasjonen bør være det offentliges rolle, vet jeg ikke. Produksjonsstøtten er viktig for å opprettholde et variert avismønster, men hva hvis eierne kjører de «rike» nummer-en-avisene i grøften? En mulig løsning er kanskje å gi offentlig støtte til utviklingsprogrammer på nettet slik at disse ikke ensidig skal finansieres av papirutgaver som samtidig møter stadig sterkere konkurranse i lesermarkedet. Papiravisene representerer fortsatt en felles arena både lokalt, regionalt og nasjonalt. Denne arenaen er viktig, kanskje viktigere enn mange i dag er klar over.
Kommentarer
Olav Bergo, 24.04.2009 13:211) En alt for stor del av mediebransjen har de siste årene blitt alt for opptatt av pengene, og alt for lite opptatt av verdiene, verdigrunnlaget for journalistikken og mediemangfoldet. 2) Når store deler av bransjen selv begynner å oppføre seg som pølsefabrikker, og glemmer journalistikkens idealistiske fundament, er det ikke så merkelig at også de folkevalgte glemmer det som var fundamentet for mediepolitikken. Den har vært i langsom forvitring siden Åse Kleveland gikk av som kulturminister, og den manglende dialogen mellom medier og mediepolitikere har større konsekvenser for beslutningene som fattes - og ikke fattes - i bransjen, enn de folkevalgte er klar over. 3) Det er et felles samfunnsproblem at vi ikke klarer å beskrive hvordan vi skal finansiere store redaksjoner i fremtiden. Vi klarer oss nok uten (papir)aviser i fremtiden. Men vi klarer ikke å være et godt, velorganisert, ukorrupt og solidarisk samfunn, uten journalister og redaktører.