Usivilisert fra Kongo
De siste ukenes oppmerksomhet rundt to drapstiltalte nordmenn i Kongo, er blitt direkte parodisk.
For noen måneder siden var det Snåsamannen, så hijabsaken. Nå er det den såkalte Kongosaken som opptar det norske folk.
I det minste hvis vi skal tro den massive mediedekningen. Hver tid sin sak. Felles for dem alle, er at den enorme oppmerksomheten virker underlig både sett utenfra og i ettertid.
Etter at sjåføren Abedi Kasongo ble drept 5. mai i år, har norske medier publiserte utrolige 4500 artikler om de to drapstiltalte mennene Tjostolv Moland (28) fra Aust-Agder og Joshua French (27) fra Vestfold. I tillegg kommer timevis med sendinger på tv og radio.
4000 artikler er blitt publisert på Internett, 500 artikler i norsk papiraviser. Og ennå er de ikke dømt. Ennå er de ikke blitt utsatt for noe overgrep. Og ennå er det ingen reell fare for at de skal bli henrettet.
For å sette den døgnkontinuerlige dekningen fra Kisangani i Den demokratiske republikken Kongo inn i en større sammenheng: Fra 2. august 1998 til juli 2003 pågikk det i det samme landet den dødeligste krigen siden Den andre verdenskrig. Over fire millioner mennesker mistet livet fra 98 til 03, som følge av skudd eller av sykdommer og sult.
Dette blir kalt Den andre Kongokrigen, eller Afrikas verdenskrig. Sju afrikanske land var involvert, det samme var over 25 væpnede styrker.
Men hvor mange artikler skrev norske medier da om den pågående krigen? Svaret er... 387 artikler.
Altså bare en tiendedel av omfanget i løpet av fem år av hva Moland og French er blitt til del i løpet av fire måneder. I praksis har altså mageproblemene til to menn fra Norge fått 300 ganger så mye omtale som fire millioner døde kongolesiske kvinner, barn og menn.
Omregnet til per person: En fengslet norsk mann i Kongo er 1,2 milliarder ganger så interessant å omtale som én død kongolesisk kvinne!
Så mye for likestilling. Som vi alle vet: Noen er likere, mandigere og hvitere enn andre.
Og da har vi ikke regnet med at Moland og French får alle førstesidene, mens døende kongolesiske kvinner og barn som regel havnet i notiser eller i småsaker på utenrikssidene. Eller det de fleste av sakene om Kongokrigen kom da freden var innen rekkevidde. I perioden 1998, 1999 og 2000 ble Kongo og krig nevnt 148 ganger. Dét er som en vanlig dag uten Ipod i fengslet for Moland og French.
Vi har her heller ikke regnet med den orientalistiske dekningen av saken. Eller som professor Helge Rønning så korrekt skrev i Dagbladet onsdag: «Skildringen av rettssaken har stor sett skjedd på de to tiltalte nordmennenes premisser.»
De tiltalte har fått på trykk påstander om at de tror kongoleserne vil spise dem opp! Norges største avis har på lederplass fulgt opp med å tegne de to i en svart gryte med dansende kannibaler rundt. Våger noen å å påstå at mediene og norsk offentlighet er mindre fordomsfull og orientalistisk i 2009 enn i 1809?
Det ironiske er jo at det er norske journalister og de tiltalte som framstår som de mest kulturelt primitive i denne saken. De utsendte journalistene kan ikke engang fransk, dette europeiske kulturspråket som kongoleserne behersker til fulle. Derfor må nordmennene stole på oversettelser til engelsk, med alle de misforståelser og merkelige tabloidoppslag vi har sett til følge.
Selv ikke nordmannen med navnet French forstår fransk. Om ikke annet burde denne saken være et skoleeksempel på hvor viktig det er for norske barn å lære flere språk. Lærernes nye motto i skolen kan være: Ende ikke opp som French, lær deg fransk!
Nå betyr ikke alt dette at Kongos rettssystem er perfekt, selv om framleggelsen av fakta i saken kan tyde på et seriøst arbeid. Men uansett får Moland og French langt grundigere behandling i Kongos rettssal enn det de justismordutsatte Per Liland, Ulf Hammeren og Fritz Moen har fått i norske rettssaler.
Og hvis vi ser på hvordan norsk UDI, som det har kommet fram de siste dagene, splitter norske småbarnsfamilier fra både Makedonia og Iran, framstår ikke Kongos myndigheter som mindre humane og tilpasset internasjonal lovgivning. Over 50 barn i Norge er så langt berørt av at norske myndigheter vil kaste ut deres egen mor eller far, på grunn av mer eller mindre bagatellmessige forhold.
Men nei, la oss ikke snakke mer om det. La oss heller høre mer om hvilken musikk French lytter til i fengselet i dag.
Kommentarer
Aase, 04.09.2009 11:17Veldig enig. Norsk presse er navlebeskuende og fordummende
TM, 04.09.2009 13:11Jeg likte det meste av innlegget ditt, men synes du sporer av mot slutten. I starten fremstår det som om du har mye kunnskap, men etterhvert mangler du fakta og kunnskap om det du skriver. 50 fedre har ikke blitt kastet ut av Norge på grunn av bagatellmessige forhold. Flere har blitt kastet ut på grunn av smugling av narkotika. Det er også viktig å tenke på at det knapt eksisterte nettaviser i 1998, mens det nå finnes langt flere nettaviser og langt flere journalister. Bortsett fra det så har du et poeng. Saken om karene i Kongo har blitt rene såpeserien.
Aase, 04.09.2009 13:15Veldig enig. Norsk presse er navlebeskuende og fordummende