Avisene har brakt seg selv ett skritt nærmere graven i sommer.
Gjennomflere år har spådommene om avisenes død tiltatt i takt med at internett harfått stadig sterkere fotfeste blant folk flest.
Etterat finanskrisen rammet oss har alvoret blitt større enn noen gang. Flere harvært tilbøyelige til å mene at de gode tidene mediebransjen har opplevd gjennomflere år, bare har kamuflert de store strukturendringene som nå avdekker seg ifolks mediebruk. Ikke minst står det ganske dårlig til med en rekkepapiraviser.
Normalthar folk fortalt at de bruker mer tid på å lese om sommeren, fordi vi har bedretid. I år har Kampanje sommerpratet med mange mennesker som nesten uten unntaksier at de venner avisene ryggen i sommerferien.
Ogdessverre: Denne sommeren har vist de fleste av oss at vi kan klare oss godtuten. Agurktid er et velkjent fenomen fra sommer til sommer. Med fare for atjeg klarer å fortrenge agurktiden etter hver sommer vil jeg likevel hevde atdet sjelden har vært en så laber agurktid som i år. Stort sett har avisenegasset seg i Michael Jacksons død, værprognoser for resten av sommeren ogsvineinfluensaen. Og det var det, bortsett fra et utspill fraFremskrittspartiet om å opprette asylmottak i Afrika. Da trodde jeg et øyeblikkdet var 1. april. Kort oppsummert er det avissommeren så langt, og det attpåtil i et år med stortingsvalg.
Såer det noe rart at vi godt kan klare oss uten aviser? Svaret gir seg selv etterdenne sommeren. Når det er sagt, skal det også sies at jeg har all muligsympati med alle de journalistene som sitter på jobb i fellesferien med detmandatet å skulle fylle avisene med noe. Det kan være stressende nok i en tidhvor det knapt nok blir tatt en beslutning om noe som helst i samfunnet vårt.Men likevel; det burde være mulig å by på noe mer substans for hjernen.
Iden grad jeg har orientert meg i nyhetsbildet har jeg lest meg opp på MichaelJacksons etterlatte og værprognosene på nett. Og jeg føler meg langt fraakterutseilt i forhold til alt det som (ikke) foregår i nyhetsbilde, selv omjeg altså ikke har lest særlig mye aviser.
Nånår sommeren er på hell og stadig flere av oss skal vende tilbake til jobb oghverdag registrerer jeg at det er et par aviser som har tenkt å reise kjerringaigjen.
Idag kunne A-magasinet varte opp med en lengre reportasje om motgang. Menselvsagt ble den frontet av blant andre Idar Vollvik som snakket om opp- ognedturer og om det å være lykkelig som blakk. Det lover ikke godt. For er detnoen som har fått breie seg i mediene så er det Idar Vollvik med alle sine opp-og nedturer. Han har til og med fått breie seg så mye at han selv harkarakterisert mediene som nyttige idioter.
Dagbladetfølger også opp med allverdens gode intensjoner om å erstatte endeløse artiklerom Michael Jackson med mer virkelighetsnære ting. Her er det ingen ringere ennden tidligere kommunikasjonsrådgiveren Rune Brynhildsen som får boltre seg påspalteplass ved å snakke ut som sin nedtur og opplevelse av å være i Økokrimssøkelys.
Jeghar ingenting imot verken Rune Brynhildsen eller Idar Vollvik, og synes det erhelt ok å få lese deres historier. Poenget er bare at vi har lest dem så mangeganger før.
Ogfortsetter denne fantasiløsheten i avisene er jeg redd for at stadig flerekommer til å finne ut at man godt kan klare seg uten dem – dessverre.