Når vakthunder blir jakthunder
Har mediene gått over fra å være vakthunder til å bli jakthunder, med statsråder som fristende bytte, spør Martin Nkosi Ndlela.
Hvor mye kan enkeltpersoner tåle, og hvor går grensen for mediene? For ikke lenge siden kollapset justisminister Knut Storberget og ble sykemeldt på grunn av hardt arbeidspress. Arbeidspresset skyldes ikke de normale arbeidsoppgavene i regjeringskvartalet, men er direkte relatert til et «uproporsjonalt» mediepress: sterke negative og krenkende uttalelser og kallenavn som f.eks. «hjelpeløs», «klønete», «en stakkar», «snublestatsråden», «vingleminister», «hopp- og sprettminister», «regjeringens svakeste ledd» osv.
Knuts personlige karakteristikker og egenskaper som leder ble hengt ut i det offentlige rom, i stedet for prinsippet bak den såkalte «hijabsaken» som var kjernen. Det er grunn til å stille spørsmål ved medienes legitimitet og rolle i den offentlige diskusjonen. Var mediedekning proporsjonal i forhold til saken? Har mediene gått over fra å være vakthunder til å bli jakthunder, med statsråder som fristende bytte?
Demokratiske prinsipper stiller en del krav overfor mediene, blant annet krav om å overvåke samfunnets makthavere. Dette betyr at medier skal være allmennhetens vakthunder som passer på at styresmaktene ikke misbruker sin maktposisjon.
Dette betyr også at mediene skal representere et kritisk korrektiv. Idealet er sentralt i det journalistiske normsystemet. Sett fra et historisk perspektiv hadde myndighetene stor makt over samfunnet, og det var derfor viktig at medier som representerer folket skulle passe på at denne makten ikke ble misbrukt.
I det moderne samfunnet er det ikke noe som tyder på at mediene har mindre makt enn myndighetene. Medienes makt har gradvis økt til et nivå hvor de ikke kan fremstilles som bare vakthunder men også jakthunder. Mange vet hva jakthunder gjør når de lukter blod!
Når hele pressen jakter på samme sak, ikke minst sentrale personer i saken, er mediene gått fra å være en plattform eller nyhetsformidler til en sterk politisk aktør, med dramatiske konsekvenser. Eksempelvis kan man vise til noen av de mest profilerte og overeksponerte sakene - Valla, Ramin-Omundsen, Haga og Storberget. Proporsjonaliteten av mediedekningen av disse enkeltpersonene kan selvfølgelig diskuteres, men dette tyder på det økende personrettede jaktpreget.
Jakten på leser/ jakten på velger
Politiske saker kan fremstilles på ulike måter avhengig av hvilket ståsted mediene velger, hvilke tolkningsrammer de benytter, hvilke aspekter de vektlegger og også hva de velger å inkludere eller utelukke.
Selv om bruken av tolkningsramme er uunngåelig, bør et pluralistisk mediesystem som Norge har bidra til å sikre at medias «framing» av sakene blir mangfoldig og presentasjonen blir mer nyansert. «Framing» henviser til hvordan mediene tar opp, behandler, problematisere og vinkler enkeltsakene. Hver gang en sak presenteres har noen derfor tatt viktig valg som de har hensikt til å tjene på - noe som kan hindre eller forvrenge informasjon som når fram til publikum.
I hijabsaken er det særlig to miljøer, nemlig pressen og opposisjonspartier, som har noe å tjene på og dermed prøver å påvirke hva som skal med, hva som skal utelukkes, hva som skal vektlegges og hva som skal skyves i bakgrunnen.
For mediene er skapelse av konflikttilstand, bevisst eller ubevisst, noe som kan føre til økonomiske gevinster selv om det gå på bekostning av saksfokus. For noen kan det være tankevekkende at mediene bruker så mye tid og ressurs på å hardkjøre en justisminister over en sak som er mindre viktig i utgangspunktet, sett i lys av andre oppgaver justisministeren har ansvar for - samfunnssikkerhet, kriminalomsorg, overbelastet politi, eller andre sentrale saker som regjeringen står overfor, f.eks finanskrisen.
Avkastning for de kommersielle mediene har blitt viktigere enn ideologiske normer, og hijabsaken har ingredienser av klassisk politisk dynamitt, og avhengig av hvordan det fremstilles kan ingrediensene kombineres til å skape et politisk drama, forlenge konflikten, fange seer/leser og dermed øke inntjening.
For oppmerksomhetssøkende opposisjonspartier gir enhver konflikt anledning til å skyte ned politikere i jakten på velgere. Slik er det i politikken. I denne situasjonen erstatter retoriske metaforer kompliserte argumenter. Hva var justisministerens motiv for å tillate hijab i politiet? Var det et forsøk for sosiale integrering og tilpasning i politi eller «snikislamisering» som Siv Jensen hevden? Til slutt handlet hijabsaken om frykt, følelser og antakelse, og det ble derfor ingen fornuftig debatt i det offentlige rom om hvordan Norge skal håndtere slik spesielle behov.
Mediedekning av hijabsaken viser den makten mediene sitter med, makten til å redigere saker og stille spørsmålstegn ved idealet om pressen som den «fjerde statsmakt.» Er intensiteten rundt mediestormen i hijabsaken et tegn på medienes økende jaktpreg?
Kommentarer
Terje Angelshaug, 17.03.2009 09:39Sakene som her trekkes frem som eksempler, er i utgangspunktet svært forskjellige, men de har et klart felles trekk. Alle hovedpersonene har på en eller annen måte forsøkt å skjule noe. Når pressen opplever forsøk på "cover up", våkner jaktinstinktet. Det bør alle som påtar seg sentrale samfunnsoppgaver være klar over.
SL, 17.03.2009 10:38Det er nærmest avskyelig hvordan "journalistikken" ser ut til å ha utviklet seg. Artikkelen setter fokus noe viktig som mediene heller bør interessere seg for i stedet for denne uverdige personjakten./SL
Tom P, 17.03.2009 11:10Det er trist at media bruker ressursene sine på slik atferd. For opinionen er denne overdimensjoneringen av detaljer bare destruktiv i forhold til engasjement i samfunnsspørsmål. Det er mulig at spillet engasjerer i subkulturen av politikere og journalister i hovedstaden, men for oss andre som er opptatt av at landet driftes optimalt framstår det hele som ekkelt, avsporende og drepende for politisk engasjement. Uavhengig av politisk ståsted...
Tom P, 17.03.2009 11:14Det er trist at media bruker ressursene sine på slik atferd. For opinionen er denne overdimensjoneringen av detaljer bare destruktiv i forhold til engasjement i samfunnsspørsmål. Det er mulig at spillet engasjerer i subkulturen av politikere og journalister i hovedstaden, men for oss andre som er opptatt av at landet driftes optimalt framstår det hele som ekkelt, avsporende og drepende for politisk engasjement. Uavhengig av politisk ståsted...
Mona-Kristin Skogstad, 17.03.2009 11:23Medienes rolle kommer kanskje til å endre seg fra å spille på sensasjoner, frykt, følelser og antakelser, til at det blir mer fokus på fornuftige debatter. Men da må det være flere som etterspør både jakthunder og vakthunder. Og nettopp din artikkel er er av e stemmene mediene slipper til, og nok et eksempel på hvor åpne mediene er gjennom å åpne opp for kritikk. Pressen kan vi lære mye av, vi kan overbevises, pressen kan vekke til live de verdiene vi har, og de vi bekjemper. Men du har selv din av-knapp. Jeg vet for lite om sakene som du tar opp bortsett fra å vært en mer akademisk observatør. Men det er pressen som sitter på viten, og sanheten. Dette pga at de mottar tips fra mange hold. De tenker globalt, nasjonalt og lokalt. De er alle steder. Jeg blir derfor automatisk litt skeptisk til alle som vil redigerer pressen, eller de som hevder at journalister er nyttige idioter. Jeg personlig og i yrkessammenheng mener at en presse med jaktinnstinkter på SAMFUNN; BEDRIFT; IDEOLOGI; PERSON; SAK er viktigere enn å ta hensyn til dine følelser på at du har empati med en sk makthaver. Nå blir jeg kanskje sett på som kynisk, men faktum er faktum. Faktum kan også bli følelser, men føleser kan man styre via fakta. Det er tankene som vekker følelsene - ikke omvendt. Personer med denne type myndigheter som Justisministeren skal tilrettelegge for vårt politi, slik at de kan gjøre jobben sin. Da er en av mange viktige drivere toleranse og intoleranse, lovrespekt og lovforakt, samt sterk og synlig ledelse godt forankret og synliggjort. For å si det i en mer humoristisk tone. Om ikke jakthundene hadde fått han ned fra fjellet, så hadde Se & Hør det. De sakene som tiltrekker seg (bevisst eller ubevisst) fortielse, lite åpenhet, manglende involvering og manglende transparens er så sterke at det er selskaper som har det som egne PR strategier for å tilrekke seg oppmerksomhet. Så kanskje lå det mer bak? Jeg registrerer hvertfall at i mange av de hendvendelsene som går på e-post til makthavere går rett til kommunikasjons/ informasjonsrådgivere. Også kalt propagandasjefer av journalister ref. Vollviks siste bok om PR. Det offentlige rom må aldri og jeg gjentar aldri lukkes bare fordi man synes synd på/ har empati med en person som er så myndig at han bestemmer om det skal være politi i gatene, om banker skal gå knkurs, om sykehus skal behandle alle, om skolene skal pusses opp, om vi skal tro at kunnskapen er symolsk med et tre vi skal holde oss unna. Jeg vil heller som borger jobbe for ytringsfrihet, transparens, åpenhet, inkludering og gjerne konfidensielle opplysninger. Men de konfidensielle opplysningene må ikke ligge der fordi noen eller noe er ulovlig. Men lovlig av hensyn til handelspartnere og masse andre lover, hva de skal tjene. Norsk presse håndterte dette samlet sett på en glimrende måte- både med sirkus og med fakta, og digitalisereinen med et nettsted som mediekritikk.no gjør også at de må regne med kriikk. Og bare for å få sagt følgende: Her & Nå og Se & Hør profiterer enormt på å komme inn å se hvordan makthavere bor. Mens andre ser på klær, møbler og pokaler legger jeg merke til hvem de er, hva de sier de står for, hvordan de tenker og hva de sier. Jeg er selvsagt ikke opptatt av hva de har av materiell status, siste dressen, siste teateret de var på eller siste hytta. Men det kan jo være greit å se hvordan dette står sammen som en helhet på en makthaver. Dette sett ift de holdningene, verdiene og visjonene, omstillingsprosessene de skal forfekte i bedriftene/ som myndighetspersoner. Er det konsistens og konsensus, så er det flott. Er det fokus på Cialdini's klikk snurr teorier eller lite saklighet, så håper jeg saker som har vært i sladrepressen kommer inn i den mer seriøse faktaorienterte delen av pressen. Jeg håper pressen og folk flest ser denne delingen. Vi har sirkus, underholdning og vi har fakta/ substans. Begge deler er like relevant. De som ikke ser det, tenker kanskje ikke som jeg. Vel, så lag debatt da. Jeg mener faktisk at vi trenger sladrepressen/ sensasjonspressen- men den må IKKE bli gratis. For da er den i innerlomma på promotørene, og ikke Norsk presse. Det var Aftenposten som jaktet på Henriksen. Hadde ikke han blitt jaktet på, så hadde vi vel fortsatt drevet med spesiell tye næringsutvikling i Afrika uten skattebetalerenes viten. Å ta hensyn, det er noe man gjør privat. Å ha rettigheter , ta ansvar og ha plikter, det er noe man har som makthaver og på jobb. Punktum.
Mona-Kristin Skogstad, 17.03.2009 11:33Og mye skrivefeil i mitt innlegge..beklager. Ordvasken er nedbemannet, og jeg bruker fortsatt en knallrød Ferrari Acer PC , men den begynner å bli mer sliten i tastene så mange boksaver som ikke følger med:-).
Terje Angelshaug, 17.03.2009 13:19Hver gang en politiker har trukket seg, eller er blitt sykmeldt etter omfattende offentlig debatt, blir det reist kritikk mot pressen. Og det er selvsagt viktig, men det hadde vært en fordel om kritikken hadde vært mindre rituell og mer konkret enn den ofte er. Sentrale politikere opptrer mer enn gjerne i mediene med sine utspill og oppfatninger. Enkelte nyter åpenbart den offentlighet som følger med rollen. Når problemene hoper seg opp, må de akseptere at mediene som arena blir vanskeligere og mer belastende - særlig dersom en ønsker å holde ting skjult. Jeg mener avgjort at medier kan kritiseres for overdimensjonering i enkelte av sakene som her er nevnt, men i tilfellet Storberget mener jeg den stort sett har gjort jobben sin. Hans problemer bunnet i klønete håndtering av tre saker: blasfemiparagraf, åremålet til politidirektøren og hijab-saken. Når han så ikke var i stand til, eller ikke ønsket, å gjøre rede for behandlingen av saken i regjeringen, er det rimelig at mediene presser på for å få en avklaring på hva som har skjedd. Det er tross alt medienes oppgave. At det totale trykket blir så stort, henger sammen med at antallet medier og kanaler har økt så voldsomt. I et samfunn med preesefrihet er det vanskelig å gjøre noe med akkurat den siden av saken. Jeg mener det er viktig å sette mediene under debatt, kontiunerlig, men jeg synes kritikerne ofte gjør det litt for lett for seg. Større presisjonsnivå hadde bidratt til å gjøre debattene bedre. Den hadde også tjent på om flere sjefredaktører tok seg tid til å delta.
Mona-Kristin Skogstad, 17.03.2009 16:12Når kriser som dette oppstår (les klønete håndtering), bør lederene og deres ansvarlige personer som noen med statsmaktpenn mener ikke har vært håndtert godt nok- så bør man igjen søke hjelp slik at de kan håndtere denne type omdømmefølsomme temaer. Det er viktig både for personen selv, rykte til departementet, rykte til journalisten & den statsmakten han utøver, og i siste instans Norge. Det er ikke pressens ansvar å skape sensasjoner eller problemer, det klarer folk fint selv. Men sensasjoner og påvirkning gjelder også i de tilfeller man lar pressen vise ulovlige reklamefilmer i primetime på almennkringkasting. Å bryte lover, er ikke lov. Det er faktisk derfor det er forbudt. Synes man dette er urettferdig, får man gå inn i politikken eller engasjere seg politisk for så å endre lover. Der vedtas lover og reguleringer. Nettopp derfor er det viktig at noen passer på at alt går rett for seg også der. Storberget er rettmessig syk. Om han har gjort noe ulovlig eller håndtert dette klønete, der må tvilen stå tiltalte til gode. Pressen er ingen domstol. Og er det noen i pressen som helst vil være dommere, så er det nok av dere som forsøker også å påvirke i dommeravgjørelser gjennom å ta parti før avsagt dom. Vi er nesten der hvor vi trenger å beskytte journalister. Virkelig. Jeg er enig med Kokkvold. En beskyttelse mot trusler fremsatt mot journalister, fordi det er så menneskelig tilbøyelig å være primitiv. Men da Kokkvold, da vil jeg ha et klart skille mellom de som er promotører i journalistkappe som eneste mantra er kortsiktig profit, og de som er journalister i journalistkappe med Redaktørplakat & Værvarsomplakaten. Eller er problemet at man skal lage business av det redaksjonelle? Jeg har mange mange spørsmål. er vi kommet dit hvor pressen også trenger mer enn PFU? Som man roper i skogen får man kongler i munnen. Hvem er Skogens Konge som kan uttale seg. Ikke sjefsredaktørene, jeg vil høre hva adm.direktørene og styrene i mediene mener jeg.