Har redaktørene lest redaktørplakaten?
Som flere enn Trond Giske vet: Norske redaktører og
presseorganisasjoner elsker redaktørplakaten, spesielt den delen av
denne avtalen om redaktørens plikter og rettigheter som slår fast at
den ansvarshavende redaktøren «har det personlige ansvaret for mediets
innhold», skriver Sigurd Allern.
I fjor ble dette til og med norsk lov i medier som driver med journalistisk produksjon.
Det redaktører og journalister snakker lite om - ja helst gjemmer bort - er imidlertid at både redaktørplakaten og den nye loven også slår fast eiernes makt og ansvar - og redaktørenes plikter. Det er for eksempel medieeierne som definerer sitt mediums grunnsyn og formålsbestemmelser. Det er innenfor denne rammen redaktøren skal ha en fri og uavhengig ledelse av redaksjonen. «Lov om redaksjonell fridom i media» tar opp det samme.
Eiernes grunnleggende makt er altså ikke opphevet, den er avgrenset og regulert. Det gjelder enten vi snakker om Schibsted, A-pressen, Vårt Land, Klassekampen - eller NRK. I det siste tilfellet er det staten, i praksis gjennom Kulturdepartementet (og Stortinget som lovgiver) som definerer «grunnsynet og føremålet», akkurat som private eiere kan gjøre det gjennom sin generalforsamling og sitt styre. Policy-spørsmål av denne typen avgjøres verken av suverene redaktører eller av allmannamøter i redaksjonene.
For å si det i klartekst: Så lenge NRK er en offentlig public service institusjon, så tilsier både redaktørplakaten og «lov om redaksjonell fridom» at kulturministeren må ha all verdens anledning til å drøfte NRK-plakatens innhold - og foreslå justeringer. Det er en del av det politiske demokratiet. Hvis Bjerkaas ikke liker forslagene, eller nekter å følge dem, så anbefaler redaktørplakaten at han har plikt til å si fra om dette - og gå av.
Giskes forslag handler altså om et tillegg til et punkt om at NRK har plikt til å gi hele befolkningen tilstrekkelig informasjon til å kunne være med i politiske prosesser. Tillegget pålegger NRK å ha en bred og balansert dekning av politiske valg. I tillegg gis det litt public service medisin med teskje: «Samtlige partier og lister over en viss størrelse omtales normalt i den redaksjonelle valgdekningen». Formålet er å gi argumentene for nødvendigheten av å tillate politiske reklame mindre kraft.
Formuleringen er generell og gir i praksis bare noen føringer om plikten til om å vise en allsidighet og romslighet i valgdekningen som går ut over rene markedsvurderinger (les: favoriser de største partiene/inviter bare de mest kjente tv-ansiktene). Forslaget inneholder ikke ett ord om likebehandling, det gir ingen resept for hvordan debatter bør legges opp. Det pålegger ikke NRK en eneste spesifikk redaksjonell avgjørelse, bare en viss plikt til å utøve skjønn med en viss målsetning slik at også mindre partier (og nye partier) med en viss oppslutning omtales redaksjonelt.
Det siste burde, uavhengig av Giskes forslag, være en selvsagt ting, i det minste for journalister i en public service kringkasting. Hadde NRK opptrådt litt mindre arrogant i forhold til Pensjonistpartiet ville ikke Strasbourg hatt noen sak. At Giskes forslag fører til opphissete smerteskrik fra både NRK-hold og pressens ideologer, forteller oss først og fremst at kommersielle nyhetsvurderinger har blitt laugets felles verdigrunnlag og målestokk. I den vestlige del av verden er det i dag knapt noe land som har en mer ensidig, markedsorientert og journaliststyrt fjernsynsdekning enn den TV2 og NRK de siste valgene har lagt opp til. Og alle er de skjønt enige om at denne norske særegenheten er en allmenn journalistisk naturlov.
Om dette i lengden vil forhindre politisk fjernsynsreklame er et annet spørsmål. De politiske partiene er jo i dag nesten uavhengig av bidrag fra medlemmene sine og lever i stor grad, med Frp i spissen, på statlig trygd - eller som Siv Jenssen heller uttrykker det, på «skattebetalernes penger». Da er det jo fristende å svi av noen millioner hos TV2. Personlig tror jeg ikke slike reklameinnslag blir den store trusselen. Norge er ikke USA. NRK tillot jo litt politisk partireklame i valgsendingene i 1977. Det virket - i hjemlig sammenheng - nærmest litt komisk. At de fleste norske politikere har skjønt dette er sånn sett et demokratisk sunnhetstegn.
Kommentarer
Mona-Kristin Skogstad, nyutdannet informasjonsrådgiver, 17.03.2009 22:22Nå lærte jeg masse. Takk. Jeg har mange ganger følt meg mindre markedsstyrt enn journalister, og det bekymret meg. Når du nå hevder at ' I den vestlige del av verden er det i dag knapt noe land som har en mer ensidig, markedsorientert og journaliststyrt fjernsynsdekning enn den TV2 og NRK de siste valgene har lagt opp til.', så stemmer dette med mitt inntrykk. Og jeg sitter med informasjon om følgende forskning: Oppsummert (kilde: Lennart Rosenlunds dr.gradsavhandling, ulike sider samt verdiscenarier Blix/ Skogstad 1985-2025. )Kultureliten har oftest et liberalt syn. Imidlertid forventes det samtidig en stigende ideologi av ikke-liberalisme, der forkjemperne befinner seg i den økonomiske eliten (i det andre segmentet). Her er det mer penger, mer suksess og mer ansvar/ innflytelse som teller. De er tradisjonalister med en rekke skikker. De ønsker seg nedbemanning av offentlig sektor. Den offentlige sektor er imidlertid den økonomiske basen for kulturell kapital. Så her er det ideologiske og materielle kamper. Det er usikkert hvem som vinner disse kampene. Den politiske retningen er spissformulert om vi går mot mer materialisme eller ideologi. Det er usikkerhet i hvilken retning den går. Den politiske påvirkningen har også stor betydning (jf neste punkt). Vi tror også årsaken kan finnes i at flere tar utdannelse, lengre utdannelse og likestilling. I følge MMIs verdiundersøkelse er det kvinner i alderen 25-39 år med høy utdanning som scorer høyest på individualisme. Individualisme påvirker verdiene ulikhet, ønske om privatisering, forbruk, selvrealisering, nyhetssøkende, anti-autoritet, høyere likestilling, ønske om å være urban samt toleranse. Selv om vi har en høy individualisering, ser vi at verdien selvrealisering har hatt tilbakegang, noe vi synes virker ulogisk. Ser vi nærmere på hvordan MMI har definert verdiene, mener vi å finne forklaringen. Selvrealisering defineres som å oppnå et rikere liv og utfylle seg som menneske, noe som øker med høy utdannelse. Ikke- selvrealisering knyttes f eks til å ta en kjedelig jobb, bare den er godt betalt. Vi ser at unge menn uten utdanning dominerer denne verdien og dette i kombinasjon med et mer materielt samfunn kan forklare utviklingen. I dag er individualisme mye debattert. Ulrich Beck og Anthony Giddens er bekymret for hvilken betydning individualiseringen har for solidaritet (jf Steinar Stjernø). De mener at markedet skaper individualisme og at individet løsrives fra de sosiale institusjoner der det var forankret - tradisjonen, religionen, familien, lokalsamfunnet. Dette svekker moralske kriterier og viljen til innordning i kollektiv solidaritet. Usikkerheten fremover er om dette fører til mer egeninteresse eller om vi kan gå mot en fellesskapsorientering. Ifølge MMI´s undersøkelse er individualismen nemlig høyest blant gruppen moderne idealister. Det er også i dette segmentet altruisme er størst, dvs de som setter hensynet til andre foran egne ønsker Dette skrev vi som studenter i 2004/2005: Verdier og politikk Hvem som sitter ved den politiske makten er viktig, fordi politisk beslutninger påvirker våre verdier og holdninger. De siste 20 års politiske endringer må sies å være mer liberal politikk (eks åpnet for homofilt partnerskap), bruk av lovverk og reguleringer (likestillingslov, miljøvernpolitikk), åpen økonomi (tilpasset globalisering og EØS-avtale) og større konkurranseutsetting (eks privatisering av barnehager, skoler, helsevesen, televerk og kringkasting). Dette er en politikk som vår analyse viser har påvirket verdier som respekt for ulikhet, toleranse, likestilling, miljøvern, ønske om urbanisering, holdning til privatisering versus offentlige tjenester. Flanagen og Lee mener dessuten at folks verdier har fått mer å si for holdningene til politiske stridsspørsmål og stemmegivning ved valg, og at økonomiske interesser og klasse har blitt mindre viktig (Ranes 1991: 29). Men Rosenlund er uenig i sistnevnte, han mener vi vil se mer av sosial differensiering, mer klasseskiller. Usikkerheten ligger i om vi går mot mer materialisme (i betydningen læresetningene til Frp, Høyre) eller mer i retning av ideologi (rødgrønt alternativ). Vi ser tendenser til endringer i dag med mer fokus på ideologi, ref SV/AP/SP som har fått økt oppslutning etter en lengre periode med mindretallsregjering med Høyre-KrF og Venstre, men her er usikkerheten fremover stor. Hva skjer fra 2009? Kan alle som leser dette sende meg sine medie-eieres grunnsyn, formål, visjoner, verdistatutter og bestemmelser vil jeg og hele Norge bli meget takknemlig. Da kan fremtiden bli litt mer spennende enn en ren freskrivning som nå er mer survival of the fittest- og det var kanskje ikke redaktørens/ journalistens plikter. Langt derifra.
Eilif Ursin Reed, 17.06.2009 11:45"I den vestlige del av verden er det i dag knapt noe land som har en mer ensidig, markedsorientert og journaliststyrt fjernsynsdekning enn den TV2 og NRK de siste valgene har lagt opp til." Tror du dette kan løses ved å innføre et system for regulert politisk tv-reklame som man finner i Storbritannia? Såkalt Public Electoral Broadcast, hvor alle partier over en viss størrelse garanteres gratis sendetid ufiltrert av journalister og redaksjoner. Kanskje en slik løsning vil gjøre det lettere for politiske partier å bestemme selv hvilke saker som skal sette dagsorden?
Mona-Kristin Skogstad, 10.09.2009 01:36Komiprisen 2009. Men se på komiprisen. Å redigere kunstnere er fortsatt ikke så lett, bare de har mat over hode og er mett i magen. Brilliant. Ganske enkelt brilliant. brilliant kom-medie med meget sofistikert innhold.