Den regisserte krenkelsen
Hvordan kan det ha seg at paralysen gang på gang synes å sette inn i
norske redaksjoner når journalistikken nærmer seg oppløpssida for saker
av stor samfunnsmessig betydning, spør Carl-Erik Grimstad.
Om en kort uke samles norske journalister til den årlige SKUP-konferansen. Man feirer seg selv og skåler for en fri, avslørende og granskende presse. Dette er Norgesmesterskapet i journalistikk. Dette er den tilbakevendende begivenheten der tannflekkende vaktbikkjer, demokratiets beskyttere og publikums representanter i kampen mot Makta henger silkesløyfe rundt halsen og bevilger seg selv et saftig biff-måltid - på medieeiernes regning. Vi logrer oss gjennom en weekend av selvgodhet og erklærer uten et snev av rødme i kjakene at uten oss ville riktets tilstand vært en annen.
I år vil tvisten mellom investoren Arne Fredly og Dagens Næringsliv ligge som klam tåke over den hederskronende forsamlingen. En reportasjeserie om investoren, som har kostet avisen til sammen flere årsverk, ble i sin tid anmeldt til SKUP-juryen som verdig til en pris for kritisk og undersøkende presse. Som så mange ganger før luktet DN også denne gangen gull. Så begynte nedturen.
For den Monacobaserte finansakrobaten lot seg ikke bite. Etter tynt fordekte påstander om innsidehandel av dimensjoner som får Brynhildsen til å fremstå som guttesopran i Nidarosdomens kor, engasjerte han et kobbel av advokater og rådgivere som etter iherdig arbeid la en mange hundre siders klage på bordet til arme saksbehandlere i Pressens Faglige Utvalg. For et år siden brukte sekretariatet og utvalget hele 17.mai-helgen til å bla seg gjennom bunken. Og det de så var ikke godt.
Det endte med et verre slakt enn det som ellers er vanlig kost på møtene i pressens selvreguleringsordning. Noen ante at Skup-nominasjon kanskje ikke var så lur allikevel og kandidaturet ble trukket. Et essensielt punkt i den fellende uttalelsen til PFU var at Fredly hadde fått begrenset mulighet til å svare for seg.
«Natta over» var alt han fikk til å kommentere i alt ni transaksjoner (blant mange tusen) som DN mente var kjernen i investorens kriminelle virksomhet. Ni transaksjoner hvor kjernen i kritikken besto av anonymt fremsatte påstander sauset sammen i en dramaturgi som filmakademiets Oscar, ville vært stolt av.
Og det kan være fristende å spørre som huldretussene i Ronja Røverdatter: Varför gör dom på det här viset? Hvordan kan det ha seg at det ikke er mekanismer i store og erfarne mediehus som stopper denne formen for kriminell aktivitet før det er for sent? (for det er kriminell journalistikk dette dreier seg om - en virksomhet som, enn så lenge, fortsatt er regulert i vår straffelov).
Hvorfor opphører journalistiske ryggmargsreflekser konfrontert med dette elementære kravet til folkeskikk, presseetikk og juss - retten til å la krenkede personer komme til orde - i tilstrekkelig grad og med mulighet for å sette seg inn i beskyldningene som rettes mot dem? Hvordan kan det ha seg at paralysen gang på gang synes å sette inn i norske redaksjoner når journalistikken nærmer seg oppløpssida for saker av stor samfunnsmessig betydning?
Svaret på småtrollenes spørsmål er tosidig:
1) Den skjerpede konkurransen mellom storkapital og økonomijournalistikken har gjort noe med oss. Profesjonaliseringen på kildesiden, veksten i antallet medierådgivere og lurendreiere på kapitalsiden har ledet pressen inn på veier som burde være oss fremmed. For man skal ikke ha jobbet lenge i en redaksjon før man møter PR-bransjens fremskutte patruljer under avslutningen av en sak. Og grepene som benyttes er velkjente - motangrep i konkurrerende medier, løfter om eksklusive saker (gjerne med privatlivet som innsats), bredt arrangerte pressekonferanser som tar brodden av kritikken før den er kommet på trykk. Raffinert korrupsjon, langt på vei, med andre ord. De har alle Den store PR-boka stående i hylla - næringslivsfolk, politikere, artister og idrettsfolk. Og de nøler ikke med å bruke den. Derfor er det som tidligere var pressens håndverk, i disse dager i ferd med å tvinges over på "motpartens" banehalvdel. Bredt omfattende og granskende journalistikk begynner å utvikle skremmende likheter med uetisk informasjonsstrategi - like regissert, like kostbar, like dirty og med enkeltpersoners skjebne og omdømme som innsats.
2) Kostnadene ved undersøkende journalistikk er undervurdert som presseetisk tema. Millionene ruller fort ut når man skal vise Makta fingeren. Det må være lov å spørre: Var det de store investeringene som var nedlagt i Rikets tilstand i 2002 som førte til at programskaperne tok litt for korte svinger under det avsluttende arbeidet med doping-saken? I Fredly-saken hadde et betydelig kobbel av vaktbikkjer jobbet i flere måneder før de tok kontakt med investoren og antydet hva de virkelig hadde av blodlukt å gå etter. Og igjen spør jeg: Var den utsikten til å se investeringene i saken, hundrevis av arbeidstimer og store reiseregninger, smuldre opp under konfrontasjonen med finansmannen, som bestemte tidsfristen for hans tilsvar?
Nå kan Fredly-saken ha endret redaksjonenes risikovurdering når det gjelder undersøkende og kritisk journalistikk. Den potensielle tapssiden ved store prosjekter er i ferd med å bli betydelig. Riktignok kostet TV2s doping-sak i sin tid fem millioner, men beløpet var knyttet til trussel om boikott fra Idrettsforbundet og idrett er, som vi vet, en viktig del av kanalens livsgrunnlag. Programmet ble oppfattet som krenkelse av, ikke bare et skilandslag, men en hel skinasjon, og i så måte var utbetalingen å regne som utgifter til inntekts ervervelse - som en slags investering.
Dagens Næringsliv har ikke ervervet noe annet enn skam og tapt omdømme og har, midt i avisens tøffeste sparekampanje på lenge, måttet tåle et utlegg på mer enn to millioner (om vi kjenner størrelsen på salærene til presseadvokatene rett). I stedet for en SKUP-pris har avisen vunnet Norgesmesterskapet i vanære. Og derfor bør konferansen i Tønsberg til uken innledes med et minutts stillhet mens forsamlingen tenker over det som kunne skjedd med renommeet til seriøs, norsk kritisk journalistikk dersom Fredly-saken hadde endt med prisbelønning - et minutts stillhet før man vedtar en resolusjon som ber redaktørene om mer penger og større risikovillighet til utgraving av kapitalens irrganger og som gir redaksjonene rom for å kaste kortene når man i sluttfasen av et arbeid plutselig forstår at man ikke lenger har en sak.
La oss nå slippe boken om Dagens Næringslivs tabbeverk skrevet av godt betalte investorrådgivere. Vi orker snart ikke flere bøker om blamasjer i Presse-Norge som står ulest i hyllene til redaktørene. Men la oss få en plakat på glanset papir til oppslag i landets redaksjoner. En plakat som i saftige krigstyper slår fast punkt 4.14 i Vær Varsom-plakaten: «Den som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske forhold». Det er på tide vi lærer.